Mellom CV-skriving og jobbsøknader har jeg laget en ny video til min YouTube kanal.
Denne gang er jeg blitt inspirert av skotsk musikk, og stykket heter Highland Cathedral.
Håper dere liker det dere hører.
Dette er en tanke som slår meg av og til, når jeg ser/hører om andre som venter barn. Det er nok bare fordi at jeg har fått så store barn, og at jeg er redd for å bli alene som gjør at jeg tenker slik.
Jeg blir jo ikke yngre med årene, og når jeg nå har fått ei voksen datter på 20 år blir jeg jo litt redd. Syns årene har gått så fort fra jeg ble mamma som 22 åring, og nå 20 år senere er ikke barna så avhengige av meg så mye lengre.
Regner med at jeg ikke er alene om å tenke slik, og det trøster jeg meg med.
Jeg skal jo egentlig ikke klage, da jeg selv har 4 velskapte barn. Har 2 jenter og 2 gutter. Men likevel kunne jeg ønsket meg et barn til. Gjerne ei lita jente, som skulle fått navnet Amanda.
Liker gamle navn på bana, og det har mine barn. Navnene på barna 2 av mine barn, er faktisk gamle slektsnavn i min familie. Dette visste jeg ikke da jeg gav dem navna. Dette har jeg fått vite i ettertid.
Savner å gå gravid, og kjenne bevegelsene til babyen og de første sparkene i magen. Den herlige spedbarnstiden, alle gåturene med vogna og bare kunne sitte med den lille babyen i armene og snust inn den deilige babylukta. Savner ammingen, og samsovingen med babyen. Høre de første spede forsøkene på å kommunisere, og få høre de første ordene.
Men det blir bare med tanken nå, for jeg fikk den muligheten ødelagt for 7 år siden. Og det har jeg angret mye på i ettertid.
Blir babysyk hver gang jeg ser en liten baby, og når jeg ser hjemmestrikket babytøy.
Nå venter jeg bare på den dagen mine barn får egne barn, og at jeg en dag skal bli bestemor. Jeg kommer nok til å bli en flott bestemor, og barnebarna skal bli bortskjemt med mye hjemmestrikket tøy.
Til alle dere det ute som skal bli første gangsforeldre, vil jeg si at dere har mye koselig cå se frem til. Og husk å nyte spedbarnstiden så godt du kan, for den får dere aldri tilbake igjen.
(Bildet er fra lokalavisen Ta)
På søndag la Verdenskongen (Tor Willy Nystrand ) ut på sin siste gåtur. Han har vært en flott personlighet her i Bamble, og som nå vil bli savnet av alle her.
Første gang jeg hilste på Tor Willy, var på den tiden jeg spilte i Rugtvedt skolekorps.
Tor Willy var alltid til stede, hver gang det var en spesiell anledning. Da stilte han alltid opp i den staselige uniformen sin, og gikk alltid først i toget.
Og møtte du han på gaten eller bussen, så hilste han på alle han møtte. Tok man seg tid til å snakke med han, så hadde han så mye å fortelle deg om.
Mest stolt var han over å bli kalt Verdenskongen.
17.mai neste år kommer til å bli veldig tom uten Tor Willy. Hvem skal gå først i toget nå, og spre mye glede for alle ?
Jeg vil lyse fred over Tor Willys minne. Hvil i fred, og spre like mye glede der du er nå.
I år er det 2 år siden jeg flyttet hjem til mitt kjære Bamble. Dette har vært 2 år med oppturer og mange nedturer.
En hverdag fylt med glede, angst, usikkerhet, sorg og tid til ettertanke.
Men det har også vært 2 år fylt med musikalske opplevelser, og mange nye bekjentskaper,
Men jeg har ikke angret på at flyttet hjem igjen. Bamble er og blir mitt barndoms paradis. Det er en veldig flott kommune å få vokse opp i, med sjø og skog som nærmeste nabo.
Og en rask gange over Breviksbrua, så er du i idylliske Brevik. Som nå i disse covid-19 dager, har blitt mitt fristed hvor jeg kan få et pusterom for meg selv.
Og så du lille Langesund, som også er en liten perle.
Føler nå at jeg har kommet hjem for å bli i Bamble livet ut.
God morgen alle mine fantastiske lesere. Jeg setter stor pris på at dere stikker innom bloggen min hver dag. Dere betyr mye for meg.
I dag har jeg tenkt å skryte litt av meg selv tenkte jeg.
Jeg er så stolt av meg selv, som gang på gang har klart å reise meg når verden har vært på sitt mørkeste. Jeg har ofte lurt på hvor jeg får denne styrken fra, og har landet på at det er barna mine, familien min, en stor dose med stahet og mine gode venner som gir meg styrken til å fortsette å kjempe hver dag.
Jeg er en fighter som har i årenes løp ,kjempet meg gjennom mange kamper. Mange ganger har jeg vært nær ved å gi opp, og da har tanken på alle de rundt meg dukket opp og lysten til å stå på blitt tent igjen.
Dette er jeg veldig stolt av i dag, og dette er noe jeg minner meg selv på hver dag.
Her morgen på badet, pleier jeg å ha en samtale med meg selv. Hvor jeg skryter av meg selv, og minner meg selv på hvor stolt jeg er av meg selv. Dette gir en god følelse i kroppen, og jeg smiler alltid til meg selv i speilet.
Disse indre samtalene har jeg hele tiden med meg selv, hvor jeg heier på meg selv. Og føler jeg at ting butter litt i mot, så prøver jeg å si til meg selv at nå prøver vi en gang til.
Dit jeg har kommet i dag, har vært en tøff kamp å kjempe. Det har vært mye tårer og frustrasjon, men jeg har tatt en dag av gangen og bygget sten for sten.
Er jo noe som heter at Roma ikke ble bygget på en dag, og slik har jeg også hatt det.
Jeg har fått meg en stødig plattform i livet mitt, som jeg nå har begynt å bygge på. Alle utfordringer jeg møter på, kaster jeg meg over og dette gir en god mestringsfølelse etterpå.
Og så er jeg en veldig sta person, som ikke vil gi meg. Går jeg på tryne, så reiser jeg meg opp igjen og børster bort støvet. Og så prøver jeg heller å finne en annen måte å løse ting på.
Skrive dagbok har også vært en god måte å få tømt ut alle tanker i hodet mitt på. Og så er jeg blitt delvis god til å fortelle hvordan jeg har det, men klart jeg kan nok bli enda flinkere på dette området også.
For å prøve å avslutte dette innlegget, så har alt dette gjort at jeg har fått ut mye av den kreative delen av meg selv. Jeg elsker å holde på med ulike typer for håndarbeid, smykkelaging, tør å prøve meg på ting jeg ikke har gjort før og vekket lysten til å ta opp gleden for korpsmusikken igjen.
Kunne sikkert ha skrevet mye mer her, men da er jeg redd det blir for langt innlegg.
Hei alle sammen.
Denne helgen har jeg hatt besøk av mine to tenåringsgutter, og mens de har vært opptatte av YouTube og PC-spill fikk mor en vill ide.
Jeg fikk så lyst til å prøve meg på å lage karameller, så da kastet jeg meg over og begynte å Google etter gode oppskrifter på nettet.
Fant til slutt en oppskrift jeg ville prøve. Legger ved en link hvis flere har lyst til å prøve. Var veldig grei å bruke, da alt skulle blandes i en glassbolle og varmes i mikrobølgeovnen.
https://coop.no/extra/mat–trender/hjemmelagde-karameller-i-mikrobolgeovnen/
Etter to ikke-vellykkede forsøk på karameller i går, så har jeg sovet på det i natt og prøvd meg på nytt.
På forsøk tre knakk jeg karamell koden, og stolt kunne konstantere at nå hadde jeg endelig lykkes. Det er et ordtak som sier at alle gode ting er tre, og det har jeg jo levd opp til nå.
Så nå lukter det så deilig av fløtekarameller her i leiligheten, og jeg har prøvesmakt herlighetene. De smaker helt himmelsk, og bare smelter på tunga når du får de i munn.
Så fremover nå blir det karamellproduksjon her i huset, og ser frem til å kunne gi bort disse i julegave.
Gutta mine har også smakt på karamellene, og de syntes at de smakte veldig godt.
Nå skal jeg snart igang å lage litt middag her, og hekle ferdig et skjørt som skal bruker i sommer.
Må vel dra igang en Q&A runde igjen her på bloggen. Er lenge siden sist jeg hadde det.
Ønsker alle en fortsatt fin søndag, og ta vare på hverandre i denne rare tiden.
(Beklager for litt dårlig bildet)
‘’han stirret på sitt eget speilbilde i en glassrute som svakt fordunklet og forskjønnet hans egne trekk (Knut Faldbakken Bad boyLBK 1988)’’
Det er utrolig hvor mye et speilbildet kan vise av skjønnhet. Denne aha opplevelsen hadde jeg i går, da jeg sto foran speilet mitt på badet. Hadde så lyst til å prøve på meg en kjole jeg hadde i skapet, og se hvordan den var med en kongeblå tiara til.
Synet som møtte meg i speilet fikk meg til å smile. For der plutselig så jeg en vakker prinsesse. Og hun var veldig vakker å se på. Jeg ble overveldet av synet, og måtte felle noen tårer.
For denne vakre kvinnen foran meg er like vakker innenfor også. Til tross for mye motgang i livet, så har dette gjort henne til en veldig sterk kvinne.
Håper en dag at denne vakre kvinnen får møte sin drømmeprins. For det har hun fortjent nå.
Tenkte jeg skulle komme med et tips til frokosten. Du er kanskje litt lei av å skjære brødskiver, eller ikke klarer å bestemme deg for pålegg ? Eller bare har lyst på litt forandring.
Da er chia-grøt et godt alternativ, og den er enkel å lage. Det tar 5 minutter å blande den sammen, og den er ferdig på 6-8 timer.
Du trenger :
3 ss Chia frø
2 dl kokosmelk
1 ss bringebær
Bringebær eller det du måtte like
Slik gjør du det :
Bland alt sammen i en skål, og legg litt gladpack som lokk. Settes i kjøleskapet natten over. Eller la det stå i 6-8 timer.
God morgen alle sammen.
I dag våknet jeg opp 1 år eldre, og føler meg like ung som en 20-åring. Har ikke forandret meg mye på disse årene, utenom ansiktet mitt. Føler meg vakker som ei nysprungen rød rose. Tenk det er 42 år siden jeg så verdens lys, første gang på Sarpsborg sykehus i Østfold.
I løpe av disse årene har jeg vært gift 2 ganger, fått 4 flotte barn, bodd både i Kragerø og Porsgrunn, tatt opp korpsintetessen igjen og bor nå i den flotte kommune Bamble.
Er veldig glad for å være tilbake igjen her, for jeg stortrives veldig i Bamble. 14000 innbyggere bor her, flott Skjærgård har vi og mange flotte naturområder å bevege seg rundt i.