Dette innlegget syns jeg er litt vanskelig å skrive, fordi at det handler om noe veldig personlig for meg. Men jeg skal prøve å forklare så godt jeg kan hva som ligger i overskriften på innlegget.
For 15 mnd siden mistet jeg brått min beste venn og gode motivator. Dødsfallet kom som et sjokk på meg, da jeg bare kort tid før hadde snakket med han. Jeg følte eg helt lammet av sjokket, og mange tanker raste rundt i hodet mitt på om hva årsaken til dødsfallet kunne være. Midt oppi det hele holdt jeg på å forberede meg til å skulle spille konkurranse en måned etterpå.
Men da dødsfallet kom ble ikke dette så viktig for meg lengre. Merket at motivasjonen og lysten til å fortsette med å spille gradvis begynte å forsvinne. Jeg mannet meg opp til å spille i bisettelsen hans, men knakk sammen da kisten ble båret ut av kirken. Da forsto jeg at han ikke ville komme tilbake igjen.
Helgen i Stavanger ble tung for meg, og da var jeg bestemt på at jeg skulle slutte å spille. Men jeg ble oppfordret til å fortsette i korpset, og fikk høre at de var mitt nettverk som ville ta vare på meg. Som sagt så prøvde jeg å samle meg for å fortsette videre i korpset. Sa hele tiden til meg selv at dette var noe han ville jeg skulle gjøre.
Men mer og mer kjente jeg hvor vanskelig det var å fortsette, og hvor vanskelig det var å møte alle sammen på øvinger. Når 2023 sesongen startet var psyken min blitt dårligere, men jeg fortsatte å kjempe videre for å være med i korpset. Tankene begynte etterhvert å surre rundt det å ta en lang pause, for lysten ble mindre og mindre på å fortsette. Høsten 2023 var jeg og besøkte Vestmar vikinglag i Bamble, og det gav meg lysten til å prøve noe nytt. Der følte jeg meg hjemme med en gang, men på grunn av korpset fikk jeg ikke tid til å bli bedre kjent med de.
Etter julekonserten i fjor kjente jeg bare på hvor mye jeg gledet meg til å få fri, og bare pleie meg selv. Nå var jeg blitt rammet av en depresjon, og var likegyldig til alt rundt meg. Så da sesongen startet i korpset, innså jeg at nå trang jeg hjelp til å bli frisk. For nå var lysten blitt helt borte, og da måtte jeg ta et vanskelig valg.
Jeg har valgt å ta permisjon fra korpset frem til mai, og håper at lysten på å spille igjen er til bake igjen da. Men permisjonstiden skal jeg bruke sammen med mine nye venner i Vestmar vikinglag. Bare fokusere på ting som gir meg energi, og lære mange nye ting om vikingtiden i Bamble.
Jeg har også gjort meg nyttige erfaringer om hvor viktig det er å lytte til egen kropp, og klare å være sterk til å be om hjelp før det går galt. Jeg forstår at dette kan være vanskelig for mange, men ved å klare å be om hjelp så blir det lettere å komme seg videre med livet. Og man skal heller ikke føle skam for at man ber om hjelp.
Jeg skal heie på deg, og sammen skal vi komme oss på beina igjen.
