Mandagen flyttet forkjølelsen inn her i leiligheten min, og jeg har ligget rett ut her noen dager. Formen er ikke helt på topp ennå, men satser på at forkjølelsen flytter ut igjen på søndag.
Men nålen har blitt flittig brukt når formen har tillatt det, og da ble det laget noen babytøffler. Disse er laget i en teknikk som heter nålebinding.
Hva er nålebinding lurer du sikkert på nå ? Det er den eldste formen for strikking, og den går ut på å binde løkker sammen æ
Først vil jeg si tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger på innlegget jeg delte med dere om min situasjon. For de som ikke har lest det, så legger jeg ved linken til innlegget her:
https://kreativebeate.blogg.no/jeg-er-ufor.html
Jeg har gått mange runder med meg selv om jeg skulle dele dette, for jeg har vært veldig redd for tilbakemeldingene som ville komme.
Men nå er jeg veldig glad for at jeg har gjort det. For nå føler jeg selv at jeg kan være meg selv, uten at det blir sett negativt på.
Hei jeg heter Lady Lena Beate, og jeg er ufør.
Ufør, smak på det ordet litt.
Det har ingen god klang. Ingen ord som begynner på u, har det. Urettferdig, uekte, usannsynlig, uærlig.. osv Du skjønner tegninga. (sitat fra Tove, fra arbeidsmaur til ufør)
Jeg har hele livet slitt med utfordringer som har vært usynlige for alle rundt meg, og som jeg på mange måter har prøvd å skjule. Jeg har også under hele oppveksten min prøvd å være som alle andre, og ikke klart å godta at jeg er annerledes enn andre. Jeg har også som alle andre gått med drømmer og planer om hva jeg skulle bli da jeg ble stor, men som aldri ble realisert på grunn av mine utfordringer.
Men det har tatt mange år å finne ut nøyaktig hva disse utfordringene har vært, og nå har jeg endelig fått et navn på dette.
Jeg har det som heter redusert kognitiv funksjon .
Det vil si at jeg har utfordringer med hukommelse, oppmerksomhet, konsentrasjon og planlegging. Ogi tillegg har jeg fibromyalgi og migrene med aura. Så jeg er avhengig av å ha faste rutiner og unngå stress så mye som mulig. For jeg takler ikke å gjøre flere ting på en gang, men må bare fokusere på en aktivitet av gangen. Jeg er litt avhengig av å ha noen som hjelper meg igang med en aktivitet, og som følger med at jeg får gjort det jeg skal gjøre. Og jeg klarer ikke lære meg teoretisk stoff slik andre gjør. Jeg lærer best ved å gjøre ting i praksis, og å se på bilder eller video av det jeg skal lære.
Før jeg ble ufør, har jeg prøvd å være i arbeidslivet med ulike jobber. Jeg har aldri hatt fast jobb, men startet som lærling innen helsefagarbeider og renholds medarbeidere for mange år siden. Jeg klarte ikke å fullføre læretiden, og har ikke fagbrev. Jeg har også jobbet som vikar mest innenfor renholds faget, og det har gått stort sett bra.Jeg takler ikke å være ute i ordinær jobb, for det blir for krevende for meg og da blir jeg veldig stresset og usikker. Samt at jeg får da ofte panikkanfall fordi jeg blir usikker på hvordan jeg skal gjøre ting.
Men jeg er takknemlig for at jeg har prøvd så godt jeg kunne å være i jobb, og for alle jeg har blitt kjent med på den reisen. Men jeg har innsett at jeg må være i en varig tilrettelagt jobb hvis jeg skal klare meg. Og dette sitter veldig langt inne å måtte innrømme for seg selv.
Jeg er mamma til 4 flotte ungdommer som jeg også har trengt hjelp til å oppdra, men som jeg har vært endel av livet til likevel.
Men nå for 3 år siden ble jeg 100% ufør, og det har på mange måter vært godt og vondt. Godt fordi at jeg har fått ro til å gjøre ting som gir meg energi, og til å få fokusere på helsen min som svinger mye hver dag. På gode dager ser du meg gå turer i nærområdet, sitter på kafe med en god kake eller er med i Vestmar vikinglag på møter. Mens de dagene hvor formen er dårlig, ligger jeg inne på sofaen og feller noen tårer fordi at energien min ikke er på topp eller at ledd og muskler verker så veldig at jeg ikke klarer å holde i en kopp. Da ser du meg ikke.
Men det som er vondt å være ufør er at jeg savner å være nyttig for andre til tross for mine utfordringer. For som ufør blir man veldig ensom.
