Høsten i fjor ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Helt ut av det blå ble jeg utsatt for et overgrep, og det var et stort sjokk for meg. Fra å trives i egen kropp, ble det til et helvete for meg. Jeg taklet ikke å se meg selv, og følte at det ikke var min kropp lengre. Jeg ble kvalm og uvel hver gang jeg så meg selv i speilet. Og frykten for at overgriperen skulle komme tilbake igjen, hang over meg veldig lenge.
Hver gang jeg skulle ut, var alarmsentralen i hodet mitt på rødt hele tiden. Jeg skvatt hver gang jeg så en mann som lignet på overgriperen eller på biler som lignet. Jeg måtte ha med meg noen andre når jeg skulle ut, eller bli hentet når jeg skulle på vikingmøter.
Men med god hjelp fra støtteapparatet, familien og venner rundt meg har jeg klart å komme meg på beina igjen. Kroppen min har fått mer ro, og nå tør jeg være ute alene.
