Endelig kan jeg vise frem det jeg har strikket til mitt tantebarn, og samtidig kan jeg avsløre at jeg blir tante til en liten gutt.
Terminen er nå i mai, og jeg går rundt her og venter i spenning på å få beskjed om at han er født.
Babyteppet heter prinseteppet, og baby settene er mønster fra Theo og Thea.
Endelig kan jeg dele hva jeg har vært med på i dag. Jeg er statist i barne vikingfilmen Tora, og i dag har det vært opptaks dag på Midgard vikingsenter ved Gildehallen.
Dette er første gang jeg er med på dette, og det har vært en helt fantastisk flott dag som jeg vil leve lenge på.
Da var det denne tiden på året hvor jeg blir et år eldre, og hvor jeg nærmer meg 50 år. ( bare 3 år igjen )Halveis til 100 år.
Disse 47 årene har vært en berg og dalbane for meg, men likevel står jeg oppreist og mye sterkere for å møte nye utfordringer som venter på meg. Og jeg holder meg bra til tross for alderen. Får høre at jeg ser ung ut, og det tar jeg som et kompliment.
Er nok fordi at jeg har 4 barn som holder meg i form, og som gjør at ungdommen i meg kommer frem. Eller så er det 50-års krisen som er i ferd med å slå inn.
Hvordan startet 50 års krisen for dere ? Del gjerne deres erfaringer om dette.
Dagen skal feires sammen med familien, og det gleder jeg meg til. Min mor har bursdag 4.april, så da blir det dobbel bursdag i dag.
Endelig er viking sesongen i gang igjen, og i april skjer det store ting som noen få av oss i VESTMAR VIKINGLAG skal være med på. Vi skal være med på filminnspilling. Dette er alt jeg kan dele nå om dette, men skal dele mer når jeg får lov til å gjøre det. For dette skal vises på tv etterhvert.
På onsdag startet vi opp utesesongen med grilling på Eik Gård i Bamble hvor vi har Gilde rommet vårt. Vi møtes hver onsdag til sosialt samvær, og hvor vi holder på med ulike aktiviteter som øksekast, bueskyting, ulike håndverk og litt viking historie.
Den største gleden i livet er å få bli tante, og det skal jeg nettopp bli i mai. Så da måtte tante finne frem garn og strikkepinner for å trylle frem litt strikk til den nye verdensborgeren.
Har også fått gleden av å vite kjønnet på babyen, men det vil jeg ikke røpe ennå før hele babysettet er ferdig strikket.
Etter å ha bare strikket store plagg og tepper før, så er det ekstra koselig å sette seg å strikke babyklær. Det går så raskt å strikke syns jeg. Og så passer det ekstra bra nå siden jeg må ta det litt med ro, for jeg klarte å skade venstre kne på søndag etter å ha danset salsa igjen etter at jeg la opp som aktiv salsa danser for 7 år siden.
På årets mammut salg sikret jeg meg denne boken, og der var det mange flotte strikkeoppskrifter. Selv om det stormer rundt prinsessen nå, så har jeg fått veldig sans for dette flotte designet hun har.
Gleder meg til å finne ut hvilken oppskrift jeg skal starte på, for det var så mange fine å velge her.
Det er ikke ofte jeg klarer å finne bøker som jeg kjøper, for jeg er litt kresen.
Til alle flotte og fantastiske mødre der ute vil jeg bare si:
GRATULERER MED MORSDAGEN!!
Dere gjør en fantastisk jobb som dere skal være stolte av.
Selv er jeg mamma til 4 flotte og fantastiske barn, som jeg er veldig stolte av. Dagen har jeg feiret alene med serie på tv, kaffe i koppen og strikketøy i fanget.
Har fått hilsener fra barna på melding, og litt gaver fikk jeg som barna vet jeg liker. En bok, sjokolade og kaffe.
Håper alle har hatt en flott dag, og kost dere masse med familiene deres.
Mandagen flyttet forkjølelsen inn her i leiligheten min, og jeg har ligget rett ut her noen dager. Formen er ikke helt på topp ennå, men satser på at forkjølelsen flytter ut igjen på søndag.
Men nålen har blitt flittig brukt når formen har tillatt det, og da ble det laget noen babytøffler. Disse er laget i en teknikk som heter nålebinding.
Hva er nålebinding lurer du sikkert på nå ? Det er den eldste formen for strikking, og den går ut på å binde løkker sammen æ
Først vil jeg si tusen takk for hyggelige tilbakemeldinger på innlegget jeg delte med dere om min situasjon. For de som ikke har lest det, så legger jeg ved linken til innlegget her:
https://kreativebeate.blogg.no/jeg-er-ufor.html
Jeg har gått mange runder med meg selv om jeg skulle dele dette, for jeg har vært veldig redd for tilbakemeldingene som ville komme.
Men nå er jeg veldig glad for at jeg har gjort det. For nå føler jeg selv at jeg kan være meg selv, uten at det blir sett negativt på.
Hei jeg heter Lady Lena Beate, og jeg er ufør.
Ufør, smak på det ordet litt.
Det har ingen god klang. Ingen ord som begynner på u, har det. Urettferdig, uekte, usannsynlig, uærlig.. osv Du skjønner tegninga. (sitat fra Tove, fra arbeidsmaur til ufør)
Jeg har hele livet slitt med utfordringer som har vært usynlige for alle rundt meg, og som jeg på mange måter har prøvd å skjule. Jeg har også under hele oppveksten min prøvd å være som alle andre, og ikke klart å godta at jeg er annerledes enn andre. Jeg har også som alle andre gått med drømmer og planer om hva jeg skulle bli da jeg ble stor, men som aldri ble realisert på grunn av mine utfordringer.
Men det har tatt mange år å finne ut nøyaktig hva disse utfordringene har vært, og nå har jeg endelig fått et navn på dette.
Jeg har det som heter redusert kognitiv funksjon .
Det vil si at jeg har utfordringer med hukommelse, oppmerksomhet, konsentrasjon og planlegging. Ogi tillegg har jeg fibromyalgi og migrene med aura. Så jeg er avhengig av å ha faste rutiner og unngå stress så mye som mulig. For jeg takler ikke å gjøre flere ting på en gang, men må bare fokusere på en aktivitet av gangen. Jeg er litt avhengig av å ha noen som hjelper meg igang med en aktivitet, og som følger med at jeg får gjort det jeg skal gjøre. Og jeg klarer ikke lære meg teoretisk stoff slik andre gjør. Jeg lærer best ved å gjøre ting i praksis, og å se på bilder eller video av det jeg skal lære.
Før jeg ble ufør, har jeg prøvd å være i arbeidslivet med ulike jobber. Jeg har aldri hatt fast jobb, men startet som lærling innen helsefagarbeider og renholds medarbeidere for mange år siden. Jeg klarte ikke å fullføre læretiden, og har ikke fagbrev. Jeg har også jobbet som vikar mest innenfor renholds faget, og det har gått stort sett bra.Jeg takler ikke å være ute i ordinær jobb, for det blir for krevende for meg og da blir jeg veldig stresset og usikker. Samt at jeg får da ofte panikkanfall fordi jeg blir usikker på hvordan jeg skal gjøre ting.
Men jeg er takknemlig for at jeg har prøvd så godt jeg kunne å være i jobb, og for alle jeg har blitt kjent med på den reisen. Men jeg har innsett at jeg må være i en varig tilrettelagt jobb hvis jeg skal klare meg. Og dette sitter veldig langt inne å måtte innrømme for seg selv.
Jeg er mamma til 4 flotte ungdommer som jeg også har trengt hjelp til å oppdra, men som jeg har vært endel av livet til likevel.
Men nå for 3 år siden ble jeg 100% ufør, og det har på mange måter vært godt og vondt. Godt fordi at jeg har fått ro til å gjøre ting som gir meg energi, og til å få fokusere på helsen min som svinger mye hver dag. På gode dager ser du meg gå turer i nærområdet, sitter på kafe med en god kake eller er med i Vestmar vikinglag på møter. Mens de dagene hvor formen er dårlig, ligger jeg inne på sofaen og feller noen tårer fordi at energien min ikke er på topp eller at ledd og muskler verker så veldig at jeg ikke klarer å holde i en kopp. Da ser du meg ikke.
Men det som er vondt å være ufør er at jeg savner å være nyttig for andre til tross for mine utfordringer. For som ufør blir man veldig ensom.
