Dette er en tanke som slår meg av og til, når jeg ser/hører om andre som venter barn. Det er nok bare fordi at jeg har fått så store barn, og at jeg er redd for å bli alene som gjør at jeg tenker slik.
Jeg blir jo ikke yngre med årene, og når jeg nå har fått ei voksen datter på 20 år blir jeg jo litt redd. Syns årene har gått så fort fra jeg ble mamma som 22 åring, og nå 20 år senere er ikke barna så avhengige av meg så mye lengre.
Regner med at jeg ikke er alene om å tenke slik, og det trøster jeg meg med.
Jeg skal jo egentlig ikke klage, da jeg selv har 4 velskapte barn. Har 2 jenter og 2 gutter. Men likevel kunne jeg ønsket meg et barn til. Gjerne ei lita jente, som skulle fått navnet Amanda.
Liker gamle navn på bana, og det har mine barn. Navnene på barna 2 av mine barn, er faktisk gamle slektsnavn i min familie. Dette visste jeg ikke da jeg gav dem navna. Dette har jeg fått vite i ettertid.
Savner å gå gravid, og kjenne bevegelsene til babyen og de første sparkene i magen. Den herlige spedbarnstiden, alle gåturene med vogna og bare kunne sitte med den lille babyen i armene og snust inn den deilige babylukta. Savner ammingen, og samsovingen med babyen. Høre de første spede forsøkene på å kommunisere, og få høre de første ordene.
Men det blir bare med tanken nå, for jeg fikk den muligheten ødelagt for 7 år siden. Og det har jeg angret mye på i ettertid.
Blir babysyk hver gang jeg ser en liten baby, og når jeg ser hjemmestrikket babytøy.
Nå venter jeg bare på den dagen mine barn får egne barn, og at jeg en dag skal bli bestemor. Jeg kommer nok til å bli en flott bestemor, og barnebarna skal bli bortskjemt med mye hjemmestrikket tøy.
Til alle dere det ute som skal bli første gangsforeldre, vil jeg si at dere har mye koselig cå se frem til. Og husk å nyte spedbarnstiden så godt du kan, for den får dere aldri tilbake igjen.
