Hvem er hun ? Er det hun som lesser på med masse sminke, for å skjule sitt naturlige ytre ? Hun som bruker mange penger på Botox, dyre hudprodukter eller dyre skjønnhets operasjoner ?
Norges vakreste kvinne er hun som tør å vise sin naturlige skjønnhet, som er like vakker på utsiden som på innsiden. Som ikke trenger hverken sminke, dyre hudprodukter, Botox eller dyre operasjoner for å føle seg vel.
Hun er stolt over den hun er, er trygg på å gå sine egne veier og tør å utfordre verden. Hun er et godt forbilde for andre kvinner, og viser at du er god nok som du er.
Hun som går med rak rygg, smiler til verden selv om hun har en grå dag. Som har omsorg for andre rundt seg, og som tar seg tid til å være en god lytter når du trenger det.
Hun som tilbyr deg en skulder å gråte på, eller som kommer med gode råd. Som kan lyse opp en grå dag.
Hva tenker dere om dette ? Gleder meg til å høre deres tanker om dette.
Det har vært et flott år, og det gjør meg veldig stolt av å være en del av et flott prosjekt. Dette har vært pengene jeg har investert i dette, og håper en dag at jeg får mulighet til å besøke naturreservatet.
Dette bildet er utsikten fra min tomt, og jeg elsker å logge inn for å se dette hver gang.
Ellers har livet som Lady vært veldig greit. Har opplevd veldig lite negativitet når jeg forteller om dette, og folk jeg møter syns dette er bare koselig. Har fått høre at jeg har et vakkert navn, som jeg skal være veldig stolt av.
I januar 2022 er det 1 år siden jeg endret mitt navn, og dette har jeg nå brukt mye.
Føler nå at jeg har funnet meg selv, og at jeg er på rett vei i livet nå. Har gjennom livet vært heldig å møte mennesker litt høyere opp i samfunnet, og føler at det er der jeg hører hjemme.
Fremover nå skal jeg fortsette å utvikle min Lady-garderobe, og jeg har lyst til å kunne bidra frivillig med å delta i ulike prosjekter. Har også lyst til å skrive en håndbok om det å være en Lady, men dette er bare på planleggingsstadiet ennå.
Lord(norsk betyr herremann) – Lady(norsk betyr dame), laird (norsk betyr grunneier). Titlene er ikke adelstitler og er ikke forbudt å bruke i henhold til den norske adelsloven.
Til de som måtte henge seg opp hvorfor jeg bruker tittelen Lady.
Hei alle mine flotte lesere. Jeg setter så stor pris på at dere tar dere tid til å lese det jeg skriver.
Gjennom årenes løp har jeg blitt kjent med mange mennesker, og fått høre deres historier om livet sitt. Mange av disse historiene har gjort et stort inntrykk på meg, og fått meg til å stille en del spørsmål. Blant annet om hvorfor de ikke er blitt oppdaget av systemet tidligere, og fått en bra oppfølging med livet sitt. Og hvorfor det har gått så galt, at man har brutt familiebånd som er så viktige.
Men disse historiene har også fått meg til, å tenke over hvordan mitt liv har vært. Selv om det ikke alltid har vært bra, så har jeg vært veldig heldig sammenlignet med de jeg har møtt i livet.
Jeg har en flott familie som har og fortsatt stiller opp hvis jeg trenger hjelp, eller trenger å dele tankene mine med. Som jeg kan omgås med, og ha det hyggelig med. Som stilte opp og tok ansvar for mine barn, da helsen min brått sviktet av et virus. Uten de så hadde jeg ikke hatt mulighet, til å ha kontakt med mine barn i dag. Dette er jeg veldig takknemlig for, og jeg håper en dag at jeg blir helt frisk igjen.
Hvor andre opplever å ikke ha den støtten i livet, men heller må klare å stå på egne bein alene. Som mister kontakten med barna sine, og havner på galt plan.
Mange har også klart seg bra i livet, og har fått en dypere forståelse av hvordan de ønsker at livet skal være for sine barn.
Og det er spennende å kunne ha samtaler med de, for å reflektere over livet. Om hvilke verdier som er viktige å verne om, og hva som ikke er viktig å henge seg opp i.
Det banker på døra, og Lady Anna går for å åpne døra. Utenfor står en uniformskledd mann, og i hånden holder han en konvolutt. Han bukker dypt, og leverer en konvolutt til Lady Anna. Hun ser at konvolutten bærer et våpenskjold, og hun takker for brevet.
Lady Anna lukker døren, og går inn i leiligheten med konvolutten i hånden. Hun kjenner at hjertet hamrer, og lurte veldig på hvem dette kunne være fra. Hvem kunne vite at hun var en lady ?
Lady Anna setter seg ned i stolen, og åpner konvolutten forsiktig. Hun tok ut et flott kort, og på kortet sto det:’’ Vi har den ære å invitere Lady Anna til ball på slottet lørdag 6/12 kl 16:00. Transport til ballet vil bli ordnet.’’ Vennlig hilsen kongen og dronningen
Lady Anna måtte lese teksten flere ganger, og det føltes så uvirkelig at kongen og dronningen hadde invitert henne på ball. Men hva skulle hun ta på seg ? Lady Anna åpnet klesskapet sitt, og der hang den flotte kongeblå ballkjolen. Den måtte hun bruke tenkte hun.
Dagen for ballet kom, og Lady Anna var klar for å reise. Det banket på døren, og utenfor sto en av slottets menn klar for å hente Lady Anna. Hun tok plass i bilen, og turen inntil slottet kunne starte.
Mens hun satt der i bilen, raste det mange tanker i hodet hennes. Hvorfor ble nettopp hun invitert til ball ? Var det noen som hadde fortalt at hun var en Lady ?
Vel fremme på slottet ble Lady Anna fulgt inn til rommet der hun skulle bo under besøket. Det var et nydelig rom, men gullforgylte gardiner, og en stor gullseng med gyldent sengetøy.
Kofferten hennes ble båret inn, og hun fikk en egen hoffdame som skulle hjelpe henne. Lady Anna følte seg som en prinsesse, og lurte på om hun fremdeles var i en drøm.
Ballkjolen kom på, og tiaraen ble satt forsiktig på hodet hennes. Lady Anna følte seg vakker, og nå var tiden kommet for å møte kongen og dronningen.
Dørene ble åpnet, og ballsalen var full av folk. Alle stoppet opp, og det ble helt stille da Lady Anna ble annonsert av hoffsjefen. Hun skred inn i salen, og gikk rett mot kongen og dronningen. Vel fremme neiet hun dypt, og da hun så opp smilte kongen til henne.
Lady Anna var blitt godtatt av kongen og dronningen.
I anledningen Verdens dagen for psykisk helse, tenkte jeg å dele mine tanker rundt det å leve med angst. Samt fortelle litt om hvilke tiltak jeg bruker for å roe ned et angstanfall.
Jeg har nå levd med angst i 36 år av mitt liv, og det har stjålet så mye energi som jeg kunne brukt til så mye annet. Det å hele tiden gå med en konstant frykt i kroppen, er veldig slitsomt å leve med.
Jeg er mamma til 4 flotte barn, som klarer å holde meg oppe. Jeg kan ikke huske om de har opplevd at jeg har fått anfall, men jeg har i voksen alder prøvd å være åpen med de at jeg sliter med angst.
Jeg har helt siden barneskolen vært i psykiatrisk behandling i form av samtaler med psykolog eller psykiatrisk sykepleier. For ikke å tråkke noen på beina når jeg sier dette, så har jeg ikke hatt noen effekt av disse samtalene. Men de har sikkert vært mer nyttig for andre, for vi har et flott helsevesen innen psykiatri.
Jeg har også vært stor motstander av medikamentellbehandling for angsten min, men måtte ty til medikamenter for 5 år siden da det sto på som verst for meg. De har vært veldig gode å ha, når behovet har meldt
Det som trigger mine angstanfall, er når jeg opplever ukjente og nye situasjoner jeg ikke har kontroll på. Da får jeg helt hetta, og all rasjonell tenkning blir borte. Jeg blir klomsete, veldig sint og uforsiktig, som fører til at jeg ofte skader meg.
Når angstanfallene slår inn, går det ikke an å snakke til meg. For da stenger jeg verden ute, og bare gråter og er veldig urolig. Føler at jeg holder på å dø. Jeg vil helst være alene når dette skjer, for å prøve å roe meg ned selv. Men skulle det være noen rundt meg da jeg får anfall, så er det beste de kan gjøre å holde rundt meg og si minst mulig.
Det er veldig beroligende for meg å føle en rolig puls og pust. For det er viktig for meg å få roet ned situasjonen først, før det går an å prate med meg. Skulle jeg ha medisin med meg, så gi meg dette samtidig for å roe meg enda mer ned.
Hvis jeg er alene når anfallet kommer pleier jeg å holde armene rundt meg selv, og prøver å fokusere på å puste rolig. Hjelper ikke dette, så har jeg som regel prøvd å komme meg hjem til leiligheten min hvor jeg kan få være helt i fred. Og da pleier jeg å ta medisin, for å klare å slappe av.
Etter et angstanfall er jeg veldig sliten, og trenger å få lagt meg til å sove. Jeg er gjerne sliten et par dager etter anfallet, og da vil jeg helst bare få hvile i fred på sofaen.
Under anfallene pleier jeg heller ikke å svare på meldinger som skulle komme på mobilen.
For mange så vil det jeg sier nå virke helt sykt, men jeg har en reborndukke som er til stor hjelp for meg under mine anfall. Det å kunne sitte med den i armene mine, gir meg en indre ro og får meg til å falle i søvn. Vet denne dukken er til stor hjelp for mange andre også som sliter med angst.
Jeg er også veldig glad i å holde på med håndarbeid, for det får meg til å endre fokus på andre ting. Da er jeg avhengig av å følge mønster, og å telle riktig antall masker hele tiden.
Jeg har også andre strategier som pleier å hjelpe meg i hverdagen. Som å gå turer i skogen like bak der jeg bor, eller gå turer ned til sjøen hvor jeg kan sitte å se på bølgene som slår inn mot land.
Jeg mener bestemt at det er veldig viktig å kunne snakke mer åpent om angst og psykisk helse. Den som sliter med dette i hverdagen skal ikke sitte og føle skam over dette, men heller vite at man ikke er alene om å slite med det samme. Derfor mener jeg at åpenhet er veldig viktig. Tørre å sette ord på hvordan man har det, og vite at det finnes hjelp der ute.
