I anledningen Verdens dagen for psykisk helse, tenkte jeg å dele mine tanker rundt det å leve med angst. Samt fortelle litt om hvilke tiltak jeg bruker for å roe ned et angstanfall.
Jeg har nå levd med angst i 36 år av mitt liv, og det har stjålet så mye energi som jeg kunne brukt til så mye annet. Det å hele tiden gå med en konstant frykt i kroppen, er veldig slitsomt å leve med.
Jeg er mamma til 4 flotte barn, som klarer å holde meg oppe. Jeg kan ikke huske om de har opplevd at jeg har fått anfall, men jeg har i voksen alder prøvd å være åpen med de at jeg sliter med angst.
Jeg har helt siden barneskolen vært i psykiatrisk behandling i form av samtaler med psykolog eller psykiatrisk sykepleier. For ikke å tråkke noen på beina når jeg sier dette, så har jeg ikke hatt noen effekt av disse samtalene. Men de har sikkert vært mer nyttig for andre, for vi har et flott helsevesen innen psykiatri.
Jeg har også vært stor motstander av medikamentellbehandling for angsten min, men måtte ty til medikamenter for 5 år siden da det sto på som verst for meg. De har vært veldig gode å ha, når behovet har meldt
Det som trigger mine angstanfall, er når jeg opplever ukjente og nye situasjoner jeg ikke har kontroll på. Da får jeg helt hetta, og all rasjonell tenkning blir borte. Jeg blir klomsete, veldig sint og uforsiktig, som fører til at jeg ofte skader meg.
Når angstanfallene slår inn, går det ikke an å snakke til meg. For da stenger jeg verden ute, og bare gråter og er veldig urolig. Føler at jeg holder på å dø. Jeg vil helst være alene når dette skjer, for å prøve å roe meg ned selv. Men skulle det være noen rundt meg da jeg får anfall, så er det beste de kan gjøre å holde rundt meg og si minst mulig.
Det er veldig beroligende for meg å føle en rolig puls og pust. For det er viktig for meg å få roet ned situasjonen først, før det går an å prate med meg. Skulle jeg ha medisin med meg, så gi meg dette samtidig for å roe meg enda mer ned.
Hvis jeg er alene når anfallet kommer pleier jeg å holde armene rundt meg selv, og prøver å fokusere på å puste rolig. Hjelper ikke dette, så har jeg som regel prøvd å komme meg hjem til leiligheten min hvor jeg kan få være helt i fred. Og da pleier jeg å ta medisin, for å klare å slappe av.
Etter et angstanfall er jeg veldig sliten, og trenger å få lagt meg til å sove. Jeg er gjerne sliten et par dager etter anfallet, og da vil jeg helst bare få hvile i fred på sofaen.
Under anfallene pleier jeg heller ikke å svare på meldinger som skulle komme på mobilen.
For mange så vil det jeg sier nå virke helt sykt, men jeg har en reborndukke som er til stor hjelp for meg under mine anfall. Det å kunne sitte med den i armene mine, gir meg en indre ro og får meg til å falle i søvn. Vet denne dukken er til stor hjelp for mange andre også som sliter med angst.
Jeg er også veldig glad i å holde på med håndarbeid, for det får meg til å endre fokus på andre ting. Da er jeg avhengig av å følge mønster, og å telle riktig antall masker hele tiden.
Jeg har også andre strategier som pleier å hjelpe meg i hverdagen. Som å gå turer i skogen like bak der jeg bor, eller gå turer ned til sjøen hvor jeg kan sitte å se på bølgene som slår inn mot land.
Jeg mener bestemt at det er veldig viktig å kunne snakke mer åpent om angst og psykisk helse. Den som sliter med dette i hverdagen skal ikke sitte og føle skam over dette, men heller vite at man ikke er alene om å slite med det samme. Derfor mener jeg at åpenhet er veldig viktig. Tørre å sette ord på hvordan man har det, og vite at det finnes hjelp der ute.
