eg må få gå trappa sjøl.
Vil du gå fortare med andre pauser,
så er det greit det.
Ikkje dytt!
Eg må få stå her ei stund,
– kvila, kava, gråta, le.
– Ryggja og setje eine foten ned att på
forrige trinn – kjenna ekstra etter om
eg er ferdig til å gå vidare.
Ikkje dytt!
Det er så vondt å snubla.
Eg gjer det likevel, men då er det på
min måte – den er tryggast for meg.
Ikkje tru at trappa er lettare å gå
fordi du veit kva neste trinn heiter.
Men det er fint at du vinkar.
Det er trygt å ha deg saman med meg,
for eg leitar etter nokon å halde i.
Fint å ha nokon stødig bak ryggen,
nokon som kjenner trappa.
Det er tungt å gå åleine,
fint å ha deg der, men ikkje dytt! –
Eg kjem i mitt eige ganglag eg.
Det er fint å sjå at andre har kome seg opp.
Eg er i seget,
men ha tolmod med meg!
Skrevet av: Gudrun Lie Sæther
I kveld har jeg vært en tur i Stathelle kirke, og deltatt på temakveld om Sorg. Psykolog Knut Halfdan Svendsen hadde et flott innlegg om sorg, og hvordan man skal leve med sorg.
Dette traff meg så rett i hjerte, og tårene bare rant da han skulle ha oss til å finne frem et bildet av den vi hadde mistet. Vi skulle kjenne på det vi følte, og anerkjenne følelsene som kom. Det føltes så godt å bare la tårene renne i kveld.
Vi hadde en liten samling etter foredraget, hvor vi fikk snakke sammen og diskutere innlegget etterpå. Kirken stilte med diakoner og prest i kveld som vi kunne snakke med.
Diktet over ble lest opp som avslutning på denne fine kvelden.